Kontaktsveising vs. induksjonssveising: Velge riktig HF-metode for rørmøllen din

Kontaktsveising bruker et par kobberelektroder i kontakt med begge sider av stålrøret som skal sveises. Den induserte strømmen har god penetrasjon. De to effektene av høyfrekvent strøm maksimeres på grunn av den direkte kontakten mellom kobberelektrodene og stålplaten. Derfor er sveiseeffektiviteten til kontaktsveising høyere og har lavere strømforbruk, den er mye brukt i produksjon av høyhastighets- og lavpresisjonsrør, og kontaktsveising er vanligvis nødvendig når man produserer spesielt tykke stålrør. Det er imidlertid to ulemper med kontaktsveising: den ene er at kobberelektroden er i kontakt med stålplaten, og den slites raskt; den andre er at på grunn av påvirkningen av flatheten til stålplatens overflate og rettheten til kanten, er strømstabiliteten til kontaktsveisingen dårlig, og de indre og ytre gradene i sveisen er relativt høye. , Den brukes vanligvis ikke ved sveising av høypresisjons- og tynnveggede rør.

Induksjonssveising er å legge en eller flere vindinger av induksjonsspoler på utsiden av stålrøret som skal sveises. Effekten av flervindinger er bedre enn enkeltvindinger, men det er vanskeligere å produsere og installere flervindinger av induksjonsspoler. Effektiviteten er høyere når avstanden mellom induksjonsspolen og stålrørets overflate er liten, men det er lett å forårsake utladning mellom induksjonsspolen og røret. Generelt anbefales det å holde et gap på 5–8 mm mellom induksjonsspolen og stålrørets overflate. Ved bruk av induksjonssveising, siden induksjonsspolen ikke er i kontakt med stålplaten, er det ingen slitasje, og induksjonsstrømmen er relativt stabil, noe som sikrer sveisestabilitet. Overflatekvaliteten til stålrøret under sveising er god, og sveisesømmen er glatt. For presisjonsrør brukes induksjonssveising i utgangspunktet.